Vanntåke er en slukkemetode innen brannvern. Vanntåke er ørsmå vanndråper (størrelse fra 10–200 mikron) spredt i lufta som tåke. Tåken oppstår i en dyse ved at en vannstråle mekanisk knuses eller når to vannstråler kollidere i en vinkel slik at de knuser hverandre. Mikrodråpene i vanntåken holder seg svevende i luften en god stund og blir gjerne dratt med luften inn i brannområde. Når vanntåken treffer flammer ekspanderer hver dråpe 1760 ganger og fortrenger oksygen slik at flammene kveles.

Vanntåkeanlegg ble utviklet for offshoreindustrien og de fleste oljeinstallasjonene i Nordsjøen anvender slik teknologi.

Vanntåke som slukkemiddel har den fordel at vannmengdene som brukes er små, og det ikke oppstår store vannskader. Vanntåke anses derfor som et godt egnet slukkemiddel i bygninger med høy kulturminneverdi. Inngrepene blir også minimale da en enkelt vanntåkedyse kan dekke et rom på 25 m². Teknologien egner seg også godt til å bli ettermontert i eldre bygninger, da vanntåkeanlegg kan knyttes til eksisterende ledningsnett. Ny lavtrykksteknologi gjør det mulig å skape Vanntåke helt ned til 4 bar.

Vanntåke egner seg for automatiske slokkeanlegg som utløses i initialfasen i en brann. I omsorgsboliger der det bor mennesker som ikke kan rømme uten hjelp ved brannalarm anses vanntåke som spesielt gunstig, da tåken tar røyken med ned og lager bedre pusteforhold.

Stortinget er den mest kjente bygning i Norge som har vanntåkeanlegg. I den tette trehusbebyggelsen på verdensarvstedet Røros er det etablert en annen type tørr vanntåkeanlegg i loft for å forhindre brannsmitte. Ved brann må brannvesenet her koble til trykksatt vann for å utløse slokkeanlegget.